Trust in the Lord with all your heart,

De som har fulgt blogen min en stund har fått med seg at eg har bodd i Cairo, og at når eg bodde der så fikk eg og Elin hver vår fugl av en kamerat. To veldig lite velkomne fugler. Eg fant fort ut at eg ikkje synes det e så veldig kjekt å ha denne dyrearten i min stue. Vi slapp ut den ene (den andre turde ikkje...) på en luftetur som tydeligvis var dens første. Den hadde helt panikk og fløy inn i alt og alle. Eg hadde minst like mye panikk og satt med et teppe over hodet så lenge den var i luften. ( A la jenter oppå stolen når det er mus i huset... :)) Vi fikk den til slutt inn igjen i buret, og slapp den aldri ut igjen. Vi hadde de i ca to uker før vi leverte de tilbake til butikken.

 Dette resulterte i at eg ikke takler fugler. Eg kvepper til når eg hører de flagre og eg e nok ikkje blant de som synes det e kjempekult å få duer til å sitte på hodet mitt. Men i går fant eg ut at eg skulle gjøre noe med dette. Eg var på besøk hos Thomas og Ingunn og vi tok oss en tur ut i fugleburet til Thomas. Han hadde en fugl stående på hånden, som eg skulle holde, og den trippet over på hånden min. Det var fantastisk lite skummelt. Den var jo bare søt. Eg synes ikkje engang det var ekkelt at de andre fuglene fløy over hodet på meg...

 Så konklusjonen blir denne gangen også at frykten e ubegrunnet. Helt tåpelig, rett og slett. Eg kommer nok aldri til å ta fugler inn i stuen min frivillig, men eg trenger iallfall ikkje få panikk når de flakser rundt meg ute...

Har du en face the fear-historie?