« Eg sammenlignet mitt indre med de andres ytre | HomePage | Julen daler ned i skjul.. »

13/10/2007

Hege gjør ting hun ikke tør 2

De som har fulgt blogen min en stund har fått med seg at eg har bodd i Cairo, og at når eg bodde der så fikk eg og Elin hver vår fugl av en kamerat. To veldig lite velkomne fugler. Eg fant fort ut at eg ikkje synes det e så veldig kjekt å ha denne dyrearten i min stue. Vi slapp ut den ene (den andre turde ikkje...) på en luftetur som tydeligvis var dens første. Den hadde helt panikk og fløy inn i alt og alle. Eg hadde minst like mye panikk og satt med et teppe over hodet så lenge den var i luften. ( A la jenter oppå stolen når det er mus i huset... :)) Vi fikk den til slutt inn igjen i buret, og slapp den aldri ut igjen. Vi hadde de i ca to uker før vi leverte de tilbake til butikken.

 Dette resulterte i at eg ikke takler fugler. Eg kvepper til når eg hører de flagre og eg e nok ikkje blant de som synes det e kjempekult å få duer til å sitte på hodet mitt. Men i går fant eg ut at eg skulle gjøre noe med dette. Eg var på besøk hos Thomas og Ingunn og vi tok oss en tur ut i fugleburet til Thomas. Han hadde en fugl stående på hånden, som eg skulle holde, og den trippet over på hånden min. Det var fantastisk lite skummelt. Den var jo bare søt. Eg synes ikkje engang det var ekkelt at de andre fuglene fløy over hodet på meg...

 Så konklusjonen blir denne gangen også at frykten e ubegrunnet. Helt tåpelig, rett og slett. Eg kommer nok aldri til å ta fugler inn i stuen min frivillig, men eg trenger iallfall ikkje få panikk når de flakser rundt meg ute...

 

Har du en face the fear-historie?

14:15 Permalink | Comments (2) | Email this

Comments

"men eg trenger iallfall ikkje få panikk når de flakser rundt meg ute"

- De kan jo bæsje på deg! (Det har eg erfart!)

Posted by: Tormod | 15/10/2007

Min fear-greie må vel være å henge opp plakater i vinduene på Biltema. Jeg må opp i en stige for å kunne henge opp de øverste delene av plakaten. Stigen er ikke akkurat kort, men den er ikke helt lang nok heller. Så jeg må liksom klatre litt på stigen og litt på bjelkene ved vinduene. Det kan gå greit en liten stund, helt til jeg kommer på alt som kan gå galt. Da setter panikkangst-anfall inn for fult og jeg klamrer meg med alt jeg har til stigen og har mest lyst til å skrike ukontrollert. Etter en sånn økt må jeg ta en halvtimes pause bare for å komme meg. For sånne ting tar på, det kan jeg love deg!

Posted by: Øystein | 15/10/2007

The comments are closed.