Trust in the Lord with all your heart,

I det siste har eg tenkt litt på kor mange ting i livet man av ulike grunner kan være redd for å gjøre. Som oftest gjelder det ting man bare har en ide om at e skummelt. Enten fordi folk rundt en har fortalt om det, fordi man har en ekkel opplevelse om noe som ligner el. Eg har en del sånne ting som eg e redd for eller som eg iallfall utsetter så lenge eg kan og håper det forsvinner hvis eg bare snur meg og lukker øynene. Det gjør det sjeldent... Men no e tiden inne for å se frykten i hvitøyet. Eg skal gjøre ting eg e redd for, selv om hjertet setter seg i halsen, hendene begynner å skjelve og eg egentlig bare har lyst til å feige ut og få noen andre til å gjøre det. Noe av det vil de fleste kjenne seg igjen i, andre ting vil noen helt sikkert tenke "Hæ!?! Går det an å være redd for det?". Ja, det gjør det faktisk!!

Først på listen står bilkjøring. Helt alene. I mange, lange timer. Over fjellet.

Eg e ikkje redd for å kjøre bil, heller ikke helt alene, men det å skulle kjøre alene i 8-9 timer i strekk e ikkje noe eg gjør frivillig. Eg blir veldig fort svimmel når eg kjører bil i mange timer, så det har alltid passet meg fint å kjøre 2-3 timer tilsammen, helst oppdelt i to omganger, når eg har kjørt over fjellet med venner. Eg blir ofte helt utkjørt etter en dag i bilen, så når eg fant ut at eg var nødt til å kjøre bilen helt alene til sørlandet og tilbake, så fikk eg litt panikk. Eg ringte min søster (som eg skulle besøke) og spurte om hun ikke måtte ta seg en tur til askøy i sommer, sånn tilfeldigvis akkurat rett før eg skulle ned til de. Det synes hun var en god ide, så der fikk eg reddet turen ned. Verre var det med turen opp. Vi skulle til stokke fra torsdag til lørdag, så eg prøvde å få folk eg kjenner til å dra dit sånn at de kunne sitte på med meg tilbake. Men den gang ei. Det endte altså med at eg måtte kjøre hele veien fra birkeland til bergen all by myself. Eg kvidde meg i uker!

Utstyrt med nødproviant (epler, sjokolade og chips), tale cder, gummitarzan på lydbok og Kristin Solheims nye cd satte eg i gang. Eg klarte å kjøre litt feil på vei fra birkeland til evje, men kom frem ikke så altfor mye seinere enn planlagt. Derfra e det strake veien gjennom setesdalen (fryyyyktelig kjeeedelig vei!) til haukeli og så e du jo snart hjemme... :) Har kjørt den veien noen ganger, kan du si. Alt gikk helt greit her, men det e virkelig noen som må ta på seg ansvaret med å forklare tyske campingturister noe om kjøring i norske fjell. Det e IKKJE lov å svinge inn rett foran en annen bil for så å kjøre i 30 i 80 sonen fordi du skal filme naturen!! Det skjedde opp til flere ganger...
Det var omkjøring pga tunnellarbeid, så der fikk eg 20 min ekstra pause, noe eg satte veldig pris på, spesielt når eg så kaoset i røldal der eg og alle andre som skulle over fjellet hadde tenkt å stoppe. Eg kjørte fint forbi når eg så sikkert 20 biler svinge inn dit rett foran meg. Når eg kom til Odda burde eg virkelig ta pause, men då tenkte eg at eg e jo snart ved fergen... Blir alltid lurt av det der. Tror det e ti minutt unna når det i virkeligheten er 45 minutt... Var passe sliten når eg kom inn på fergen, men der møtte eg noen gamle naboer så eg fikk tankene bort på noe annet. Og så var det køkjøring hele veien hjem..

Konklusjon: Det e ikkje noe som helst farlig å kjøre alene over fjellet. Det var til og med litt kjekt. Men neste gang må eg ta flere pauser. Eg ble svimmel helt på slutten så eg e glad turen ikkje var lenger. I tillegg tok det et par timer før eg sluttet å gynge, så eg tror ikkje eg skal legge planer på kvelden etter en sånn dag. Men alt i alt e eg positivt overrasket. :)

No e det så lenge siden eg har skrevet noe at eg skrev et ekstra langt innlegg for å gjøre opp for det. :) Mer kommer plutselig!